Åndedrett og pusting

Av Wilfried Ehrmann, Psykoterapeut, Wien
Hva er åndedrettet? Og hva er det vi mener når vi snakker om pusten
generelt og i åndedrettsarbeid spesielt? Er pusting en ting, en
aktivitet, en fysisk og kjemisk prosess eller noe annet?

Åndedrettet og pusten
Vi kan skille mellom åndedrett og pust. Pusting er en prosess som skjer
bevisst eller ubevisst på et organisk plan. Denne aktiviteten kan beskrives
fysisk som noe som er gjenstand for vitenskapelig forskning. Men når vi snakker
om åndedrettet mener vi noe som er annerledes enn det å puste som vi opplever subjektivt og beskriver objektivt. Når vi puster, bruker vi en kraft som driver denne prosessen. Vi trenger kraften i nervene, musklene, vevet osv. som blir deler av pustingen, og vi trenger energi som tilføres cellene i kroppen vår via prosesser i stoffskiftet – de er en nødvendig del av pustingen. Men når vi snakker om åndedrettet går vi ut fra at det finnes en kraft som utfolder seg gjennom disse aktivitetene og som omfatter dem alle.

Åndedrettet blir virkelighet i kraft av pustingen som skjer ubevisst og som kan bevisstgjøres. Så åndedrettet er avhengig av pusting for å bli til, men uten åndedrettet ville ethvert pust bare bli en mekanisk prosedyre, som om vi skulle brukt en sykkelpumpe. På samme måte som musikk ikke blir musikk bare ved å trykke på pianotangenter eller plukke gitarstrenger, men ved at et mønster blir vevd inn i disse handlingene og lyder ut av dem, åpner åndedrettet vårt for en underliggende kraft i hvert eneste pust eller åndedrag som vi tar. Og det er dette åndedrettet som vi kan tilskrive pustingens livgivende og livsforhøyende kraft. Vi ”setter” åndedrettet som substantiv fordi det gjør oss i stand til å komme i kontakt med det som opptrer av seg selv og som ruver over alt vi gjør og observerer.

På denne måten kan vi forstå det grunnleggende potensialet i og hvor virksomt åndedrettsarbeid og åndedrettsterapi kan være. Terapeutiske forandringer i åndedrettsarbeid baserer seg ikke først og fremst på teknisk veiledning eller inngripen, på praksis eller veiledet prosess, men på det rommet som åpnes opp for at pusten skal for utfolde seg og virke. Terapi gir det rammeverket og den støtten pusten trenger for å gjøre sitt.

Åndedrett og ånd
På mange språk er ordene åndedrett og ånd nært forbundet. Disse sammenfallende trekkene i forskjellige kulturer viser hvordan språkene har forsøkt å finne frem til symbolske fremstillinger av ånden, som er så vanskelig å fatte, ved å sammenlikne den med en synlig og merkbar aktivitet. Samtidig viser de en dyp forståelse for åndedrettets kreative og forvandlende kraft, som Bibelen forteller oss er opprinnelsen til alt liv (Skapelsesberetningen).

Åndedrettet utgjør det samlede kretsløpet av menneskehet og individualitet.  Livet begynner med ett første innpust og stopper med ett siste utpust. Enhver bevegelse for åndens del i denne livssyklusen skjer i åndedrettet; enhver forandring i ånden kommer til uttrykk i åndedrettet. Når vi går dypere inn i åndedrettets strøm, når vi gir oss helt over til dets vesen og natur, står vi ansikt til ansikt med åndens livgivende kraft.

Så åndedrettet er alltid noe mer enn det å puste, det fantes på en måte før pustingen kom i gang, og muliggjør pusting siden ånden har lagt til rette for alle de prosessene og aktiviteten som vi tilskriver pustingen. Begge begrepene – åndedrett og ånd – kan bare brukes meningsfullt i en forbindelse som går utover opplevelse. Og i likhet med ånd finnes ikke åndedrett i ytre ting. Uten disse begrepene blir vi ute av stand til å håndtere mange fenomener i vår virkelighet. Og disse fenomenene er det spesielt mange av i psykoterapi.

Så snart vi kommer inn på psykoterapi, må vi legge fra oss rammeverket for empiriske funn og reglene deres om objektivisering. Psykoterapi er alltid basert på antagelsen om at det finnes psykiske krefter som former livene våre. Disse kan ikke forstås på en objektiv måte, men kan bare begripes gjennom indre opplevelse. De kan imidlertid påvirkes og forandres, og de forskjellige forandringene deres er generelt sett målrettet i den forstand at de iverksetter livets indre stadfestelse.

Åndedrettets forenende funksjon
En annen årsak til at vi bruker holistiske benevninger som "ånd" og "åndedrett" er at vi kan forholde oss til dem gjennom en indre enhet bestående av alle våre erfaringer. Vi ønsker å gi uttrykk for at vi er hele, bak alle rollene, personlighetstrekkene og atferdsmønstrene som vi merker i oss selv og andre. Uten denne helheten ville hver del miste sin mening. Det å gjenvinne denne indre enheten er en grunnleggende motivasjon i all terapeutisk gjerning. Vi må alltid tenke på klientenes indre enhet når vi jobber med dem terapeutisk. Vi kan ikke forstå en klients emosjonelle prosess hvis vi ikke antar eller forutsetter at vedkommende har en ånd som uttrykker seg i denne emosjonen. Så vi kan ikke forstå det som skjer i en pusteprosess hvis vi ikke forutsetter noe underliggende – åndedrettet. Det er dette åndedrettet som knytter våre kontinuerlige innpust og utpust til helheten i livet vårt. Åndedrettet er bindeleddet mellom fysiske prosesser og den bevisste opplevelsen av oss selv.

Tid og åndedrett
Åndedrettet gir oss en indre forståelse av tid fra begynnelsen og fremover. Det er den første rytmen som spedbarnet utfører for egen maskin. Det er rammeverket for den første opplevelsen av tid. Åndedrettet ledsager oss gjennom hele den levetiden vi har fått til rådighet, som en urgammel livsrytme. Den viser seg som den mest fremtredende av alle rytmer vi har og påvirker selv de rytmene som opptrer sjelden eller som kanskje aldri viser seg. Vanligvis legger vi ikke merke til hjerteslagene våre om ikke de pulserer i halsen vår. Om vi vil merke åndedrettet kan vi bare løfte noe tungt, eller springe opp en trapp, eller gå dypere i emosjoner, eller kjenne oss fullstendig lettet.

Åndedrettet spiller sin rolle i å danne kvaliteten i vår opplevelse av tid. Hvordan vi opplever livskvaliteten vår generelt avhenger av om vi oppfatter den som uavhengig eller som styrt utenfra. Åndedrettet er en konstant påminnelse om et egenskapt liv. I motsetning til det som er en utbredt oppfatning må det naturlige første åndedrette tas aktivt og kommer ikke av seg selv, og således blir åndedrettet et symbol på et liv som er ledet og styrt overveiende ut fra ens egne ressurser. Men når det første innpustet må tas under press og spenninger på grunn av en for tidlige avskjæring av navlestrengen, blir tanken om egenaktivering umiddelbart forbundet med tanken om tvungen eller forsert ytelse. Tid vil bli opplevd som en knapp ressurs som må utnyttes maksimalt for at en skal kunne overleve. Så vi skjønner, i likhet med de fleste talsmenn for myk fødsel, at et påtvungent første innpust fører til et liv dominert av press og stress.

Det universelle åndedrettet
Åndedrettet knytter oss sammen som mennesker, som innbyggere her på Jorden med alle andre åndende innvånere. Når vi går nedover gaten eller i en skog puster vi inn samme luft som et menneske mest sannsynlig har pustet ut i en annen del av verden, som har vært prosessert av planter eller reist langt av gårde med vinden. Den luften vi puster ut blir sannsynligvis blåst til en annen del av verden og vil bli pustet inn der av en annen, og så videre, fra livets begynnelse på denne planeten til det tar slutt. Luften vi puster i er felles for oss alle, vi beveger oss i dette elementet utveksler og samspiller i det. Vi former luften og luften former oss når vi puster. Vi er den luften som vi puster. Vi menneskeliggjør luften og tar del av verdens luft, dens lukter og dufter.

Åndedrettet er et kommunikasjonsmedium som vi alltid befinner oss i, enten vi vil det eller ikke. Det er også et historisk medium fordi vi ved å puste er i forbindelse med luften fra både hele den menneskelige historie og all tid som var forut for den. Og det er et medium for demokrati og likhet etter som det forsyner alle og enhver med livsessens på en jevnbyrdig måte.

Terapi ved åndedrettet – terapi av åndedrettet
Det er tanken om åndedrettet som subjekt, som substans i seg selv, som danner skillet mellom åndedrettsarbeid og andre former for terapi. Det å observere og påvirke åndedrette spiller en fremtredende rolle i flere terapeutiske tilnærmingsmåter. Men åndedrettsterapi som sådan begynner der åndedrettet erkjennes og aksepteres som den helbredende kraften i forvandling. Åndedrettsterapi vil si at åndedrettet tillates å spille sin rolle i forandringen, forløsningen og åpningen av alt som har vært frosset, forsteinet og spent i våre kropper og sinn. De forskjellige retningene innen åndedrettsarbeid skiller seg ad bare ved hvordan de anvender metoder og rammeverk for å åpne rommet der åndedrettet kan utfolde seg.

I terapi er vi åndedrettets rom. Vi blir gitt en måte vi kan realisere energien som er aktiv i hvert åndedrett på, slik at vi kan nytte det som en støtte og hjelp, som en kilde til styrke og glede. Den første døren som vi åpner opp er det å bli klar over at vi puster. Med dette kommer vi i kontakt med åndedrettet vårt og i og med denne kontakten kommer vi i kontakt med oss selv. Når vi opplever, ved å være i kontakt med åndedrette vårt, hvordan vi selv utvikler og utfolder oss som en selvfremkalt og selvskapt prosess, realiserer vi på et dypere plan hvem vi er. Denne realiseringen skjer som opplagt bevis, som innsikt, som utvilsom og sikker kunnskap. Selv om vi kan miste denne vissheten senere, når vår åndedrettsaktivitet går tilbake til ubevissthet igjen, er vi blitt forvandlet og fornyet. Og selv om disse forandringene kan være ørsmå og skjøre, er de forandring og innebærer en forskjell. Når vi finner tilbake til bevisst ånding, vender vi tilbake til oss selv og styrker det som alltid er der for å lede oss innover til der vi virkelig er. Åndedrette vårt er den konstante indikatoren som gjør i stand til å finne veien hjem uansett hvor mye vi har mistet det i hverdagen og vaner.

Den klare beviset på selvrealisering og eksistensiell fornyet selvforsikring er antakelig det viktigste grunnlaget for terapeutisk arbeid generelt og for åndedrettsarbeid spesielt. Jeg puster derfor er jeg – denne vissheten utgjør den urokkelige grunnmuren for vårt liv. Alle vår uro, bekymring, usikkerhet og desperasjon er å likne med avfall som er strødd langs denne grunnmuren. Hvert eneste åndedrett er en mulighet til å trenge inn i livets kilde som strømmer under uansett hva som måtte foregå på overflaten av våre daglige dramaer. Dum spiro spero – så lenge det er pust er det håp – dette gamle latinske ordtaket aktiviseres og inkorporeres i bevisst åndedrett. Dette er den grunnleggende virkningen av enhver form for åndedrettsterapi enten den utføres på en katarsisk eller på en myk måte. Jeg ånder, derfor er jeg. Det er alt som behøves.

Det er ingen steder vi kan bli så bevisst at vi deltar i et større liv som i åndedrettet. Så det er ikke snakk om "utøvelse" eller "praksis" på veien uten at vi observerer åndedrettet. I åndedrettet realiserer vi livet i dets forandrende bevegelser på en umiddelbar måte. Når vi lykkes i å bli bevisst den forandringsloven som forkynnes og aktiviseres i og med åndedrettet, kan vi ta del i dets fulle og hele mening og bevisst overgi oss til det, da er vi allerede på "veien". (Karlfried Graf Dürckheim: Hara. Die Erdmitte des Menschen. Bern: O.W. Barth Verlag, 21. utg., 1999, s. 144)

Om forfatteren
Wilfried Ehrmann er psykoterapeut, åndedrettslærer i Wien og redaktør av ATMAN, et tysk tidsskrift for åndedrettsarbeid og pusteterapi. www.atman.at.
Oversatt og gjengitt med tillatelse fra forfatteren og tidsskriftet The Healing Breath.